Vi kan ikke leke oss til verdenstoppen. Det kreves hardt arbeid, også som barn.

Barneidrett og toppidrett – Er det innafor? 

I morgen, 23.februar blir det holdt en debatt på NIH, arrangert av Studentstyret NIH. Debatten skal omhandle tidlig spesialisering i idretten. I den forbindelse ble jeg intervjuet for å si min mening om temaet.

De ønsket å få et synspunkt fra et utøverperspektiv, og da også fra en utøver som ikke driver med de tradisjonelle idrettene som for eksempel langrenn og fotball.

Jeg mener denne debatten er viktig, og det er derfor jeg har tenkt til å skrive litt om dette her. For det første vil jeg si at jeg ikke skal uttale meg om hvordan man skal gjøre det i idretter jeg ikke har greie på. Som for eksempel de tradisjonelle idrettene der det er mulig å satse til man er 30-40 år.

Jeg skal si noe om idretten kunstløp

For de som ikke vet, er kunstløp verdens neste største vinteridrett. Kun bak ishockey. Kunstløp er også mest sett under vinter-OL ved siden av ishockey.  I Norge er miljøet lite, men internasjonalt er det stort og nivået er helt sinnsykt høyt. Dette sa presidenten i Norges Skøyteforbund, Rune Gerhardsen, under NM-banketten i år:

Det er dessverre få som vet at kunstløp er en av de aller største vinteridrettsgrenene. De som er blant de 20 beste i kunstløp i OL, er å sammenligne med å få pallplass i langrenn og skiskyting. Kunstløp er en krevende sport. Som i alle andre idretter må de trene spenst, smidighet, hurtighet, kondisjon og teknikk. Da er de halvveis i treningen. Så kommer balanse, eleganse, samspill med musikk og spektakulær framførelse. Det trenger ikke ishockeyspillerne å tenke på. Ikke så mange andre heller. Derfor er det stort når Norge nå har fått fram kunstløpere, både i dame- og herreklassen, som synes, og gjør seg gjeldende i internasjonale konkurranser.

Så mitt spørsmål er: Hva med idrettene der man må bli god i relativt tidlig alder? Der det er for sent å bestemme seg for å satse i en alder av 15 år? Som det er for eksempel i kunstløp? 

Det er ikke alle barn som ønsker å bli verdensmestere, men for dem som ønsker det burde tilbudet og muligheten være der.

Andre nasjoner begynner tidlig! De venter ikke med å dyrke frem gode kunstløpere. De trener enorme mengder og spesialiserer svært tidlig. Konkurransen innad i enkelte land er så tøff at dersom ikke en løper utvikler seg, blir ikke løperen satset på. “Sorry, next”. Fordi det er så utrolig mange å ta av.

I Norge er det heldigvis ikke sånn. Alle skal få lov til å være med. Det er jo fint det.
Men mitt spørsmål er: Skal vi tørre og gjøre et oppgjør med barneidrettskulturen i Norge?

Hva med de små barna som virkelig drømmer om å bli verdens beste i idretter som kunstløp? Hva med de? Bør ikke de også i det minste få muligheten til å prøve og oppnå drømmemålene sine? Det er en tøff konkurranse der ute i verden, og om man ikke våger å satse på barn tidlig nok, så vil jeg påstå at de er sjanseløse.

Vi kan ikke leke oss til verdenstoppen. Det kreves hardt arbeid, også som barn.

Hørtes det brutalt ut? Vel, det er det kanskje. Men hør her:
Det finnes barn som faktisk ønsker å satse! Som elsker å legge ned hardt arbeid. Og dette vet jeg fordi min søster og jeg var eksempler på det som barn. Våre treningsvenninner, som satset sammen med oss, men som i dag har lagt skøytene på hylla, angrer ikke på at de satset og spesialiserte tidlig! De er stolt av hvor langt de kom, selv om de ikke har meritter fra EM eller VM. Idretten har lært oss mye, og vi hadde/har et fantastisk samhold med fin kombinasjon av oppbacking og sunn konkurranse.  Man sitter også igjen med utrolig gode venninner for resten av livet som man har mye til felles med.

Jeg ser også barn i dag med den samme lidenskapen. Drivkraften som stammer fra indre motivasjon. Det er gøy å satse fordi det er givende. Det er givende å stadig utvikle seg i det man brenner for.

Skal vi virkelig sette begrensninger da? Det er allerede begrensninger nok fra før. For de som ikke kjenner til barneidrettsbestemmelser, så finner du de her.  Barn får ikke lov til å konkurrere, få poeng og plassering, før det året de fyller 11 år. I kunstløp er det ganske sent, da andre kunstløpere i andre nasjoner har flere år med verdifull konkurranseerfaring. De har fått flere år med trening med “konkurransenerver” og blir rutinerte i tidlig alder, mens vi i Norge kunne hatt fordel om vi også fikk konkurrert både nasjonalt og internasjonalt i tidligere alder for å måle oss med resten av verden.  I år var det en 11-åring som vant det koreanske mesterskapet i senior. At vi har en 15-åring som vinner EM og 17-åring som vinner OL i kunstløp, er ikke sjokkerende, men helt vanlig. At enkelte kunstløpere har sitt høydepunkt i karrieren før de har nådd puberteten er heller ikke uvanlig. At flere faller av idet de kommer i puberteten er en annen sak, men det skal jeg ikke utdype nå.

Det er ikke farlig å spesialisere i tidlig alder som kunstløper? Hvorfor?

Kunstløp er spesialisert allsidighet. Som jeg siterte Rune Gerhardsen lenger opp, er kunstløp en kompleks idrett. Det er så mange ferdigheter som kreves som kunstløper, at det er alltid noe du kan trene på.

Innenfor skøytetreningen er det utrolig variert:

  • Vi har trinn som kan settes sammen i uendelig mange forskjellige øvelser.
  • Det er mange ulike variasjoner i piruetter som må innlæres
  • Det er 7 ulike hopp som kan mestres – først enkel- så- dobbel -trippel og kvadruppel- som også kan kombineres.
  • Du kan faktisk aldri lære deg nok eller bli god nok på skøyter.

Kvaliteter som trenes på av isen:

  • Koordinasjon
  • Hurtighet
  • Spenst
  • Styrke
  • Utholdenhet
  • Stabilitet
  • Mobilitet/feksibilitet
  • Balanse

Så kommer det kunsteriske aspektet: Som dans, tolkning av musikk, musikalitet  og expression aka evnen til å formidle følelser.

I tillegg så har vi ulike perioder gjennom en sesong, så det blir aldri kjedelig fordi det nettopp er så variert!

Men fordi idretten er så utrolig komplekst, så kreves det utallige mange treningstimer for å utvikle seg på alle disse områdene. Og derfor må vi begynne tidlig! Vi må også begynne tidlig fordi den belastningen vi påfører kroppen er så stor, at kroppen ikke klarer å holde på så tøft etter en viss alder. (dette er veldig individuelt, men det er få jenter over 30 år som konkurrerer på et høyt internasjonalt nivå. )

Jeg kan ikke uttale meg for alle klubber i Norge, men de klubbene jeg kjenner til har en god treningskultur. Det er viktig å presisere at trenerne vi har er kompetente, de har god peiling på idretten, og på trening, og løperne er dermed i trygge hender selv om de trener spesifikt i tidlig alder.

Verdien av å stille krav

Jeg er takknemlig for at foreldre og trenere har stilt krav fra tidlig alder. Jeg har aldri assosiert det med noe negativt. Jeg har visst hva som har vært forventet av meg, og jeg har prøvd å gjøre så godt jeg kan. Om noen har sagt: “Dette er ikke bra nok.” -Vet jeg at dette, er fordi personen vet at jeg egentlig kan bedre. At jeg har potensiale til å gjøre det enda bedre. Dessuten er det bedre å høre fra en trener hjemme på trening at det ikke er bra nok, enn å komme i konkurranse og få en negativ sjokkopplevelse fordi man får strenge tilbakemeldinger fra dommerne og poengene er lave.  Da vet man også at når treneren sier at en ting er bra, er verdien av skryten stor fordi da vet man at det er ordentlig bra!

 

Det er positivt å lære seg og ta imot konstruktiv kritikk, og ikke minst tilegne seg en god arbeidsmoral. Det har senere en stor overføringsverdi til andre arenaer, som f.eks. i skole eller jobb.

Hvorfor satse fra tidlig alder? 

Slik jeg ser det, er dette den eneste måten man kan komme i verdenstoppen. Det er faktisk noen som ønsker dette også!

Av og til har jeg vært vikartrener. Jeg har hatt alt fra aspiranter (de yngste som går opp etter skøyteskolen), og jeg har hatt de eldre konkurranseklassene.  Jeg er en “pirkete” trener. (Lært opp av kunstløptrenere) Selv om jeg trener små aspiranter, gir jeg ikke meg med terpingen på detaljer som inneholder: Strekk, skyv, bøy, buer, skjær, hodet opp, håndflate i isen, god holdning, myke knær, utoverroterte hofter og “pointet” føtter.  Alt det som kreves for å ha en god holdning og gå fint på skøyter. Dette er så elementært.  Om dette ikke blir innøvd da løperne er små, blir det så ufattelig mye mer utfordrende når de blir eldre. Det er så ekstremt mye som de skal lære seg, utvikle seg på og mestre! Om man ikke bruker tid på det elementære tidlig allerede i begynnelsen, kommer det til å bli en veldig lang vei å gå. Så derfor er det nødvendig å starte tidlig.

Hva med lek?

Om jeg skal være helt ærlig, så tror jeg at jeg ikke hadde fortsatt med kunstløp om hovedfokuset på trening hadde vært lek.  Det er mange klubber i Norge som har begrenset med istid på grunn av få antall ishaller her til lands. Vi kan ikke kaste bort den dyrebare og verdifulle tiden vi har på isen til lek. PS. Det er også mulig å finne relevante øvelser som barn tenker på “lek”, men som gjør at de trener på relevante basisferdigheter samtidig. (Dette er jeg ikke imot). Poenget mitt er at fokuset skal være mestring og utvikling av ferdigheter, og ikke lek.

Jeg begynte på skøyter fordi jeg elsket det. Fordi jeg så andre løpere klare ting jeg selv ønsket å klare.  Jeg lærte tidlig verdien av å jobbe for noe. Det var ikke mulig å gå i butikken og si: “Jeg skal ha en dobbel axel, takk.” Det kreves innsats og pågangsvilje for å prøve igjen og igjen og igjen, selv om man faller på rumpa mer enn man står på beina. Og så en dag så sitter det! Og det folkens, er en helt fantastisk ubeskrivelig mestringsfølelse.

Jeg satset fordi jeg syntes det var gøy å trene! Fordi en dag så merket jeg at: Eyyyy, jeg løper fortere, eller hopper høyere, eller føler meg mer koordinert i sammensatte øvelser. Jeg merket at jeg ble bedre på skøyter. Det å kjenne at man blir bedre og bedre i noe er jo så mye bedre en lek!

Jeg som barn tenkte ikke over hvor seriøs satsningen var. Fordi jeg hadde det så innmari gøy på veien!  Så jeg tror at man ikke skal undervurdere barna, og la de få lov til å satse de også!

Jeg tror jeg kunne sagt mye mer, men velger å avslutte nå straks.
Til slutt vil jeg bare si: Så lenge hovedfokuset skal handle om egen mestring, egen utvikling og progresjon, så kan jeg ikke se hvorfor det er farlig å ha en seriøs holdning til idrettssatsing for barn. Man merker fort på barnet om “driven” er til stedet.

Jeg håper ikke at barn i dag skal sitte om 10-20 år, og tenke: jeg skulle ønske at noen voksne tok meg seriøst og la til rette for at jeg skulle bli best i noe. For da er det dessverre for sent.

Hva mener du?

Del gjerne din mening om temaet, og kom gjerne med spørsmål dersom noe er uklart 🙂

-Camilla

*Forsidebilde fra bilder tatt med “HENNE”, fra 2006 – vi ble intervjuet i forbindelse med Olympiatoppens satsningsprosjekt: “Sonja Henie-prosjektet”

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: