Du trenger ikke være perfekt for å være fornøyd og ha det fint med deg selv!

-Camilla –

Perfeksjon, press og ungdom 

Det er stort fokus rundt disse stikkordene i media, og de dukker opp igjen og igjen! Tv 2 har laget en dokumentarserie “Sykt perfekt” og jeg har kun sett den første episoden. (Zumoen min gikk ut) De forteller åpent og ærlig om hvordan de har det, og hvordan de mener det er å vokse opp i dagens samfunn.

Det er helt forferdelig at så mange unge sliter med angst, depresjoner o.l. Det skal man ta på største alvor, og jeg kan ikke uttale meg om hvordan det er å ha angst da jeg ikke har god nok kjennskap til det. Så denne teksten handler ikke om det.

Jeg tenkte jeg heller skulle si mine tanker rundt prosjekt perfekt, og regner med at det er mange som føler de må være “perfekte.” De som føler på presset til  å prestere på alle arenaer som skole, i en fritidsaktivitet, press til å se bra ut og ha en fin kropp og samtidig passe inn.

Så hvorfor tar jeg opp disse temaene? Jeg skriver jo en idrettsblogg! Om meg, min hverdag og mitt liv som toppidrettsutøver.

Jo, fordi jeg kan også relatere meg til enkelte ting, og jeg har lyst til å dele mitt perspektiv med idrettsbakgrunn. Jeg har jo nevnt tidligere at jeg har en indre perfeksjonist i meg, som til tider kommer frem. Vi (samfunnet) har omdøpt det til “flink pike-syndromet”, og det er en negativ assosiasjon rundt ordet. Ingen vil ha flink pike-syndromet…

Men når blir det egentlig negativt å være flink pike?

Jo, det blir negativt når fokuset på å være perfekt, og det å bli best blir omfattende og altoppslukkende. Alt som blir altoppslukkende er som regel ikke særlig sunt.  Når fokuset rundt én eller til sammen flere ting , vil gå utover livskvalitet og selvbilde, enten det fokuset har oppstått fra deg selv eller ytre påvirkninger.

Jeg har store ambisjoner når det gjelder idrett og skole. Selv om jeg stortsett ikke bryr meg om hva andre tenker om meg, har jeg selvfølgelig lyst til å fremstå som en ordentlig jente. Jeg har heller ikke lyst til at folk skal tro noe om meg som jeg ikke er eller står for.

Idrett og perfeksjonisme 

I idretten, og nå uttaler jeg mest som kunstløper, men vet at dette gjelder like mye i andre idretter, men også feks dans.

Vi er stadig ute etter å bli mer og mer “flawless”, enda bedre fysisk trent, enda mer grasiøse og ikke minst enda sterkere mentalt. Du kan aldri bli god nok! Per i dag betyr kunstløp så mye for meg!  Nesten alt!

“Some times you make choices in life, and sometimes choices makes you” – fra filmen “If I stay” 

Jeg føler kunstløp har på mange måter formet meg. Det har vært min hovedprioritet så lenge jeg kan huske. Og i alle valg jeg har tatt, har jeg tatt som kunstløper.

Så hvordan unngår jeg at det jeg prioriterer skal bli altoppslukende usunt? Jeg har klare tanker om at jeg skal “do it with passion” or not at all, men det må jo likevel være en balanse her?

Det skal være mulig å gå lidenskaplig inn for noe, uten at det skal utover deg selv!  For i perioder vil det bikke imot, for det skjer de fleste, og dersom man har andre strenger å spille på,  så vil ikke hele verden rase sammen. (I det minste ikke like mye)

For meg er det derfor viktig at jeg har flere dimensjoner i livet! Det er viktig at jeg har andre bein å stå på, at det er andre ting enn bare kunstløpen som definerer meg. Jeg blir tryggere på meg selv når jeg vet at jeg er mer enn mine ferdigheter på isen, prestasjoner og resultater. Og det er fint å vite at det er andre ting som interesserer meg også.

Det er greit å ha noe jeg kan flytte fokuset til. Et “hvileskjær” som jeg kan stå på når det trengs.

Dette har jeg funnet ved å kombinere kunstløp med studier. For jeg har også andre mål. Langsiktige mål.

Og jeg sier ikke at det alltid er lett. Det kan være tøft, og balansegangen kommer ikke alltid naturlig. #trustme
Siden det er naturlig for meg å være ambisiøs og ta flere ting seriøst, prøver jeg å gjøre så mye jeg kan. Det er i grunn kun positivt, at jeg ønsker å utvikle meg, jobbe hardt, stå på. Men noen ganger blir det for mye. Jeg tror jeg har kapasitet til mer enn det jeg egentlig har, og jeg vil gjøre så godt jeg kan i alle de tingene jeg velger å gjøre, noe som kan resultere i at det blir for mye for meg. Min totalbelastning blir for stor.

For meg blir løsningen en kombinasjon av balanse og prioriteringer! Jeg må bevisstgjøre hva som jeg faktisk har lyst til å prioritere, og i hvor stor grad! Ellers går jeg på en smell, og det er aldri gøy å møte veggen. Det har jeg gjort før, og jeg har tatt lærdom av det.

For meg blir det derfor viktig å vite hva kan jeg bortprioritere! Er det andre løsninger? For eksempel: Kan jeg ta skole over lenger tid, slik at jeg slipper å stress over at jeg ønsker å prestere der også? Skal jeg være flinkere til å si nei, når dette er nødvendig? Slike justeringer kan hjelpe meg å holde min balanse i intakt, og reduserer unødvendig stress og bekymringer.

I tillegg tror jeg det er viktig at alle prioriterer restitusjon. Ikke bare toppidrettsutøvere, men alle trenger fri. Til både fysisk og ikke minst mentalt hvile. Til å lade batteriene, slik at det gjør ikke noe at det er stressende og mye å gjøre i perioder fordi man vet at det kommer pauser. Man får mer overskudd, energi, og sannsynligheten for å føle seg “nedfor” blir mindre.  Samtidig vet alle at kvaliteten på arbeidet du legger ned vil være bedre, når man først har overskudd.

Ikke søk etter det perfekte, men hig etter progresjon!
266bd7c5dc5de3770815b1d9fa884676

Det er helt greit å være ambisiøs, være flink pinke til tider, stille krav til seg selv. Men igjen med måte.
Finn en balansegang, prioriter, og resituerer deg når det trengs.

Jeg er på ingen måte perfekt! Jeg ønsker ikke å fremstilles som det heller. Jeg vil heller vise at jeg gjør så godt jeg kan, at jeg har drømmer jeg ønsker å gå etter.
Jeg vet, og jeg har akseptert at jeg til tider er helt håpløs. Da synes jeg  synd på menneskene rundt meg. Du vet hva de sier: “If you can´t handle me at my  worst, I don´t blame you. Neither can I”

Men til andre tider er jeg fornøyd med meg selv. Jeg kan være stolt over meg selv. Jeg er dansende og hoppene glad hele tiden (bokstavlig talt), og ELSKER LIVET!

Uansett om jeg er håpløs eller glad, så er jeg glad i meg selv. #SelfLove – so important!

Det kommer aldri til å stoppe og svinge opp og ned. Og det er jo konjukturene som gjør at oppturene er verdt å bli med på!

Jeg angrer ikke på at jeg til tider er “flink pike” og da mener jeg – ønsket om å bli bedre.
Hvorfor ikke? Jo, fordi jeg er der i dag fordi jeg ikke sier meg fornøyd med hva som helst, når jeg selv tror at jeg kan bedre. Jeg prøver igjen og igjen.

Jeg har tatt lærdom av de “smellene” jeg har gått på, for da har jeg lært mye om meg selv.

Jeg har akseptert at jeg aldri kommer til å bli perfekt, men det trenger jeg heller ikke å bli, fordi jeg klarer å ha det helt fint med meg selv.

Håper du også klarer å være fornøyd med deg selv! – Fordi det fortjener du.

Del gjerne dine egne tanker og erfaringer hvis du vil i kommentarfeltet under 🙂

Ha en super kveld!

-Camilla

 

 

 

Advertisements

2 Comments

Add yours →

  1. 🙂 Ett viktig og vanskelig emne du tar opp her, interressant lesning.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: